Den norske skolen - En utvikling vi frykter

Det har lenge vært snakk om at det går nedover med utdanningsnivået i vårt fagre land. Snittkarakterene ligger under det vi gjerne skulle ønske at de unge ville prestere. Feilen dyttes tvert på skolen, og jeg ville være latterlig om jeg prøvde å renvaske skolen. Derimot er skolen kun delaktig i utviklingen.

Oppdragelsen til et norsk barn i dag er en vits. Alt ligger til rette for ditt og datt, kapitalistkappløpet tilspisser seg, og barnene læres opp i konkurrering fra ung alder. Jeg er derfor ikke overrasket over at mange ungdommer ser seg lei av hele opplegget i 14-15 års alderen. Fra de var små har de blitt oppfordret til ditt, bedt om å gjøre datt. Foreldrene til den kommende generasjon har rett og slett ikke peiling på barneoppdragelse! Bare vent, når alt tilrettelegges blir alt en selvfølge. Lær opp foreldrene i oppdragelse, så skal man se at karakternivået skyter i været. Med mindre de unge blir klar over sine egne behov gjennom motgang, vil de aldri ta skolen alvorlig nok til å engasjere seg ordentlig.

Forøvrig blir denne utviklingen enda klarere gjennom skolens system for "egen læring". Skolens disiplin er bortimot totalt fraværende. Som nevnt tidligere er de unge idag altfor vant til å få alt tilrettelagt og gjort for dem. Når de da skal ta ansvar for å lære seg det de trenger for å komme seg videre her i livet vil tankegangen gjerne gå i de baner at "mamma og pappa fikser alt". En dag vil jeg sitte og nippe til et vinglass et sted i verden, mens jeg sjekker norske nyheter og finner ut at det norske karaktersnittet blant skolebarn er blant verdens laveste. Alt fordi deres foreldre, sikkert i beste mening, har ødelagt dem ved å skjemme dem bort, gi dem alt de peker på, tro at alt blir bedre av å få alt tilrettelagt for seg.

"Det som ikke dreper meg, gjør meg sterkere."

Gi dem motgang, sier jeg. Hvis det da ikke blir noen positiv utvikling i skolen, kan vi vel konstatere med at den norske ungdommen er for lat til å ville bli noe her i livet.