Ettersom vi ble sendt inn i en kinosal fylt med folk i alder drittunge til...vel, til oss for å overvære Nils Gaups "Kautokeino-opprøret", ser jeg meg nødt til å ta for meg et tema som kommer klart fram i filmen; undertrykkelse.
I filmen avbildes en del av den norske stat som vi ikke kan forestille oss i dag. Derimot kan man se at kirken hadde en enorm makt i Norge i 1852. Dette virker da svært så realistisk, i og med at selve kroneksempelet på kirkemakt, Vatikanet, fremdeles har en enorm innflytelse omkring i den katolske verden. Allikevel viser filmen kun samenes synspunkt, og avbilder kirken som en gjeng maktkåte nisser som slett ikke vil finne seg i å la folk tilbe gud på sitt vis. Når jeg sier kirken, mener jeg egentlig kun presten, som forsåvidt representerer kirken.
Det filmen viser er klar undertrykkelse av en menneskerett, nemlig retten til å tro hva man vil, og tilbe hva man vil. I 1852 var derimot menneskerett et fremmedord, guds rett sto da selvfølgelig over menneskets?
Uansett kan vi trygt resonere oss frem til at filmen gir et realistisk bilde av undertrykkelsen, selv om visse ting blåses opp. Nettopp det gjør det jo til film, det er derimot ikke overdrevet på et vis som tilsier at det er karikatert.
Forøvrig virker det litt feil at filmen bygger så mye opp til et skikkelig masseopprør, også er det eneste som skjer at tre-fire samer finner hver sin stokk og slår ihjel kjøpmannen, for dermed å bli halshugd for udåden. Show some blood, Gaup!
- Tord, out!
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
No comments:
Post a Comment